Wikipedia: Argumentasjon betegner grunngivning (i form av et eller flere argument) av påstander (standpunkt) i den hensikt å overtale og overbevise andre.

Kva er eigentleg argumentasjon? Definisjonen over minner mykje om ein definisjon av retorikk. Og desse har då også svært mykje med kvarandre å gjera. Ein av dei leiande skikkelsane innan argumentasjonsteori, filosofen Stephen Toulmin, meinte at syllogismen, som er den logiske standarden for argumentasjon, ikkje kan og ikkje bør brukast innan tema som gjeld menneskelege forhold (human affairs). Dette er fordi syllogismen på grunnlag av premissane kjem fram til ein konklusjon, ein sannhet, noko som ikkje er mogleg til dømes i politiske saker.

Eg skal koma tilbake til Toulmin sin modell for argumentasjon seinare, men vil først stikka innom Aristoteles og hans enthymém, ofte kalla retorisk syllogisme. I motsetnad til syllogismen, som trekkjer ein konklusjon ut frå sanne premissar, byggjer enthymemet på usikre premissar som til dømes meiningar og antakelsar, og fører fram til sannsynlege konklusjonar. Det finns ingen fasitsvar på om Noreg skal bli med i EU eller ikkje, men både du og eg kan like fullt argumentera for vårt syn. Det seier seg sjølv at dette ville vera vanskeleg etter ein streng logisk standard, der sannhet står sentralt. Sanne premissar fører til ein sann konklusjon.

Nettopp dette, at det meste av menneskelege argumentasjon ikkje bryr seg med kva som er sant og ikkje, er mykje av grunnlaget for moderne argumentasjonsteori. I tillegg er syllogisme-læra kritisert for å ikkje skildra korleis menneske faktisk diskuterer, sett vekk frå vitenskapleg argumentasjon. (Det er sjølvsagt også nokon som meiner at alle formar for forsøk på å systematisera og skjematisk framstilla argumentasjon forstyrrer den naturlege menneskelege prosessen argumentasjon er.)